Kjell Olav Bronken

Vi synes han fikk noen år for lite, men de årene han fikk, levde han til fulle. Han var en mann som dyrket sine mange og sterke interesser, en globetrotter, en eventyrer og en pioner - og han fant den store kjærligheten. Kjell Bronken så første gang dagens lys den 12. november 1940, på kvinneklinikken i Josefines gate. Hans barndomshjem, en fireroms leilighet på Dobloug-løkken i Oslo, kom til verden bare tre år før ham selv, og inneholdt alle tidens komfortable nyvinninger, som bad, toalett, sentralvarme, gasskomfyr og søppelsjakt. Der bodde han med Mor Emma og Far Reidar, Tove Tullemor og Arild Kokeru’. Kjell hadde også et kallenavn: under alle bilder av Kjell i fotoalbumet, står det… «sjefen». En fast og bestemt karakter har utvilsomt gjort seg tidlig merkbar. Hans autoritet ble imidlertid ikke respektert, da tre år gamle Kjell mente at Tove Tullemor bare gråt hele tiden, så kunne ikke Mor og Far bare putte henne i søppelsjakta? Objektiv vurdering av fagpersonell har dokumentert at Kjell var den søteste ungen i St. Hanshaugen barnehage. Etter barnehagen fulgte folkeskole på Ila og innmelding i speideren. Diplomene familien har bevart gir et tidlig vitnesbyrd om en mann som trivdes ute i naturen, som elsket å stå på ski… og som likte å være først. Mor kunne ikke spille, og far kunne ikke spille, men de hadde flyttet fra bygda til byen, og hadde forstått at klaver, det måtte man ha. Unge Kjell gjøv løs på instrumentet med stor iver. Pianolæreren trodde lenge at han faktisk leste og fulgte notene han fikk, men etter hvert kom det frem at han kun kopierte alt hun gjorde på gehør. På samme måte kunne han ta melodier han hørte på radioen og improvisere frem sine egne arrangementer av dem. Det begrenset seg ikke til klaveret: Han lærte seg også, mer eller mindre egenhendig, å spille gitar, ukulele, trekkspill, trompet og munnspill. En annen ting det sømmet seg å kunne på denne tiden, var å danse, så alle barna ble behørig meldt inn i Svaes danseskole. Også her blir Kjell bitt av basillen. Han utvikler seg til å bli en konkurransedanser på nasjonalt toppnivå, og som 18-åring vinner han og hans dansepartner det nasjonale høstmesterskapet. Kjell tar realskole og gymnas på Frogner, og i 1959 er han russ. Året etter starter han på legestudiet i Basel i Sveits, hvor han blir en del av et livlig studentmiljø, hvor man stadig har kreative påfunn, som for eksempel elvecruise i Rhinen i gummijolle – noe som nesten endte i katastrofe, da en av jollene gikk rundt etter å ha blitt truffet av bølgene fra en turistbåt. Den skipbrudne klarte heldigvis å svømme til land i det kalde elvevannet. Kjell hadde kommet seg til Basel, men han ville se mer av verden, så hvorfor ikke ta studiepengene for neste semester og kjøpe en brukt Mercedes? Pengene kunne jo gjenvinnes igjen, om man solgte bilen før semesteret begynte. Kjell tar med seg tre studiekamerater, og kjører til Spania. Bilulykken… var ikke en del av planen. På fotografiet som viser Kjells vakre, hvite Mercedes i veggrøften, har han tegnet inn en galge med pil ned på seg selv. Et lokalt vitne skulle imidlertid komme ham til unnsetning, så ble bilen reparert på forsikringsselskapets regning, og det hører med til historien, at Kjell fikk solgt den for vesentlig mer enn han hadde betalt for den. Han tok ikke sjansen på flere bilkjøp. Utferdstrangen var dog ikke mindre. Neste sommer ble løsningen «Daphne»… en noe medtatt Chevrolet fra 1929, som noen av hans studiekamerater hadde ervervet for en billig penge. De ville til Rivieraen, og Kjell stilte opp som sjåfør. Daphne var svært egnet for kjøring i det varme sommerværet: et hull i gulvet på passasjersiden sørget for kontinuerlig ventilasjon. De tok sjansen på at Daphne ville klare turen over Alpene. Det gjorde hun da også, til og med med politieskorte, etter at lysene sviktet på toppen av Route Napoleon. Ved å kjøre tett bak politibilen, ville denne også kunne fungere som buffer, dersom også bremsene skulle svikte på vei ned de bratte bakkene. Det er på stranden i Cannes denne sommeren i 1963, at Kjell ser Edith for første gang. Freidig legger han på svøm bak henne og introduserer seg med spørsmålet «do you speak English?». Dette kunne ha endt der, med et skuldertrekk og vinking til farvel, men som ved et astronomisk lykketreff, var Edith faktisk en av de svært få mennesker i Frankrike som kunne Engelsk på denne tiden. Samme kveld er Edith invitert med Kjell og vennene hans på utflukt til Juan Les Pins. Kjell plukker Edith opp i ærverdige Daphne – «pass på å holde føttene dine utenfor det hullet der, er du snill». I løpet av de neste årene reiser Kjell til Cannes så ofte han kan. Har han ikke andre midler, haiker han, med gitaren i hende, som underholdning for sine frivillige sjåfører. I 1965 frir han og får ja til svar. For å få lært seg språket, får han integrert et semester med praksis ved sykehus i Paris inn i studiet. Den 23. mars 1967 står bryllupet i Cannes, med mor, far, Tove tullemor og Arild Kokeru tilstede. Kjell blir cand.med i Basel i 1969. Den 24. mars samme år kommer lille Fanny til verden. Den vesle familien begynner nå en migranttilværelse. I 1970 flytter de til Danmark, hvor flokken forøkes med lille Erlend i 1971. Deretter følger ett år i Sverige, hvor Kjell begynner sin spesialisering som øyelege, før han får en stilling på Rikshospitalet i 1974. I 1977 får Kjell en mulighet til å ta et trinn opp på karrierestigen. Familien pakker kopper og kar, og flytter til Namsos i Namdalen, en trøndersk småby som kan skryte av strålende sommervær minst to uker, hver eneste sommer – av de lokale referert til som «tropesommer’n». Kjell tiltrår som overlege på øyeavdelingen i det lokale sykehuset. Sjefen er nå blitt sjef… på ordentlig. Husmennene i Namdalen hadde i gamledager avtale om at de ikke skulle få laks til middag mer enn to ganger i uken. Så lett er det å dra laks opp Namsen, som Namsos ligger ved utløpet av – og fisking ble Kjells store lidenskap nå. Han sto gjerne opp kl. 5 for å fiske før han gikk på jobb. Når Edith kom ned i kjøkkenet om morgenen, fant hun ham ved kjøkkenbenken, sløyende dagens fangst. Barna i huset skulle ønske de hadde like gode kontrakter som de husmennene. Takket være sin danske legeautorisasjon, får Kjell flere kortvarige oppdrag som ambulerende øyelege på Grønland. Han forelsker seg i landskapet og kulturen, og tar med seg mange suvenirer hjem. Utrolig nok, sett med dagens øyne, lar SAS ham ta med seg et sett to meter lange tradisjonelle hvalfangstvåpen inn i flykabinen på vei hjem. På grønlandsoppdrag i 1977 treffer Kjell Pentti Kronquist, en vassekte finsk sisu, som viser seg å være gift med Elina, en studiekamerat av Kjell fra Basel. Dette får samtalen på gli, og Pentti kommer snart inn på sin drøm om å krysse Innlandsisen på ski, slik Nansen hadde gjort i 1888. Pentti har sikkert fortalt om dette til mange, men nå har han funnet de helt rette ørene. Sammen begynner de å planlegge sin norsk-finske grønlandsekspedisjon. Pentti rekrutterer en venn, Seppo Salomäki, og Kjell verver sin bror, Arild. Etter et par år med planlegging, hard trening og innhenting av sponsormidler, står gruppen i april 1981 klar til avgang i Angmagssalik på Østgrønland. Det er ikke noe juks, alt gjøres på gammelmåten. De har ikke fått fløyet inn depoter av mat, eller annen lignende luksus. De får assistanse fra lokale folk med hundespann for å komme seg opp i høyden, men fra kanten av innlandsisen er de overlatt til seg selv. Oppakningen veier ved start 100kg per mann. Opprinnelig var planen å ha alt på en slede, som de skulle slepe mellom seg, med assistanse fra et segl, men 400kg er for mye, og sleden har mer lyst til å bevege seg ned enn fremover. De flytter så mye de kan orke over i sekkene sine, og labber av gårde. Heldigvis forsvinner det 6kg mat og drikke per dag, så turen blir gradvis mer tålelig, om man ser bort fra at de befinner seg i oppunder 3000 meters høyde, hvor april stadig betyr full vinter, med bitende vinder og temperaturer helt ned i minus 45 grader. Psyken ble testet av arktiske stormer, som gjorde dem værfaste i fem ligge-døgn. Likevel kommer de frem til Søndre Strømfjord på Vestgrønland, 650 kilometer fra start, etter snaue 26 dager – ti dager raskere enn de gamle rekordholderne. Kjell blir oppfordret til å skrive bok om Grønlandsturen. I 1982 kommer «Eventyrlig Isferd – på ski over Grønland 93 år etter Nansen» ut. Kjell er usikker på markedsgrunnlaget for en slik bok, men førsteopplaget blir revet vekk fra hyllene i lynfart. Ekspedisjonen blir også filmet, med Pentti som regissør og Kjell som fotograf. Dette blir til en dokumentarfilm produsert av NRK, som går på luften i juni 1982. Programmet finnes bevart, men dessverre kun på det fremragende mediet BetaMax… Året etter Grønland er Kjell klar for mer eventyr. Han vil opp på Europas høyeste fjell, Mont Blanc, med sine 4810 meter. Mont Blanc er et farlig fjell. Rundt 60 fjellklatrere omkommer hvert år. I brosjyren fra franske myndigheter advares det om faren for hypotermi og utmattelse pga. den tynne, kalde luften. Det står også: never… go… alone. Det anbefales kun å bestige det i guidede grupper, bundet sammen med sikringstau. Et kjede er dog ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Kjell regner ut, at det å være i en gruppe – hvor en eller annen tomsing som ikke vet hvor han skal sette føttene sine, kan komme til å dra hele følget med seg ned i avgrunnen – det, mener Kjell, det vil for ham være mer risikabelt ennå stole på egne, erfarne ben og armer – så han bestemmer seg for å gjennomføre bestigningen alene, uten sikring. Dessuten hadde bror Arild besteget toppen alene året før, så neimen om han skulle være noe dårligere! Forsøket blir imidlertid avbrutt, pga. dårlig vær. Han gir seg ikke: Året etter drar han tilbake, og denne gangen når han toppen i tindrende sol. To år senere vil Kjell enda høyere. Han vil over 5000 meter, og blir med Arild til Andesfjellene i Peru. Høydesyke gjør at han må gi opp målet, men turen lar ham forelske seg i nok en fantastisk kultur og et vakkert fjellområde. Kjell var også en pioner på det faglige feltet. På begynnelsen av 80-tallet gjøres det store fremskritt i forsøkene med å operere inn kunstige linser for å kurere grå stær, men Rikshospitalet kvier seg for å teste ut det de anser som en risikabel prosedyre. Kjell bestemmer seg for å ta skjeen i egne hender. Følgelig blir sykehuset i Namsos blant de aller første som tilbyr denne prosedyren. I 1986 er Ullevål sykehus overbevist, og starter opp en egen kataraktklinikk. Kjell rekrutteres som daglig leder. Familien flytter tilbake til Oslo og får anledning til å tørke litt igjen, etter åtte år i Trøndelag. Ved Kataraktklinikken jobber Kjell kontinuerlig for å inkorporere nye funn og teknikker, ofte med betydelig mostand fra andre fagfolk, men Kjell får rett i sine valg. Familiens nye bolig på Bygdøy har en stor og uformelig kjellerstue, som de ikke har funnet et godt formål for. Edith kommer opp med ideen om at det kunne vært en privatklinikk for kataraktoperasjoner der. I 1989 åpner Bygdø Øyekirurgiske Poliklinikk åpner. Sjefen har nå nådd toppen: han har blitt sin egen sjef. Edith etterutdanner seg i helsefag, og er fra nå av ikke bare hans kone, men også hans kollega, som operasjonsassistent og sekretær. De reiser hyppig til konferanser verden rundt, for å få med seg det siste innen fagfeltet, og driver sammen klinikken i 18 år, til Kjell kommer i pensjonsalder. Pensjonisttilværelsen nytes i stor grad i Mandelieu, utenfor Ediths barndomsby Cannes, hvor Kjell prøver å dekke den omkringliggende fjellheimen med sine fotspor. I 2008 blir de besteforeldre til Lea og i 2012 til Louise, som tilbringer mange fine somre i Frankrike med mormor og morfar. I november 2019 blir Kjell brått meget dårlig. Undersøkelsene avdekker kreft, med omfattende spredning. Det er et sjokk. Kjell har ikke merket noe før nå, og som lege tenker man jo at man forstår sin egen kropp. Han blir gitt seks måneder igjen å leve, men seig som han er, holder han ut i mer enn et år. I sykdommen er Kjell… seg selv. Han blir gitt livsforlengende kjemoterapi, og alle er bekymret for de harde bivirkningene. Bare glem det: tre timer etter første behandling, kan man se Kjell måke snø foran garasjen. Slik holder han på gjennom vinteren og våren. Litt ryggsmerter pga. metastasene er ikke noe å bry seg om, han er høyt og lavt i trærne, kapper grener, hugger ved, klatrer til og med opp på hustaket for å rense takrennene, det er ingenting som kan stoppe ham, og tilbyr du ham hjelp, takker han høflig nei. Utover høsten tar imidlertid sykdommen overhånd, og Kjell blir mer og mer bundet til sengen. Han er dog så heldig, å ha sin egen kone som sykepleier. Edith konfererer med legene, steller ham og administrer medisinene hans. Til tross for store smerter, som han aldri klager over, og sviktende krefter, får han feiret en siste jul med familien i sitt egen hjem, som han selv sier har vært en fin feiring. Den 18. januar tar hans lidelser slutt. I huset på Bygdø vil man savne tonene fra Dvoráks humoreske, som han alltid spilte på klaveret.