Arild Bronken

Arild Bronken ble født i Oslo 26. september i 1946. Han hadde en trygg og god oppvekst på Doblougløkka ved St. Hanshaugen i Oslo, i en etter tiden topp moderne leilighet. Der bodde han med far Reidar, mor Emma og to søsken; storebror Kjell og storesøster Tove. Familien fikk mange venner i nabolaget, og det var mye hygge og moro. Etter hvert fikk flere av familiene hytte på samme sted, Savalen ved Tynset, der de også tilbragte mye tid sammen. Her fikk Arild dyrke sin lidenskap for naturen, som han hadde til felles med sin mor og sine søsken. Arild har alltid vært en glad gutt. Som ung hadde han mange interesser og var full av spillopper. Han var en pikenes Jens, god til å danse, og spilte gjerne på gitar. Han trakterte også klarinett i skolekorpset, og på Frogner realskole ble han leder for russeorkesteret Frogner disharmoniske, et ensemble som levde opp til sitt navn med glans. Tiden på Frogner realskole ga ham gode venner for livet, og sammen har de hatt mange fine reiser, turer, fester og middager. Etter realskolen gikk Arild inn i militæret, hvor han var korporal. Stasjonert hos en oberst, hjalp han ledelsen med å drifte en stor Natoøvelse. Da han var ferdig i militæret studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, og underveis i studiet tok han seg ett år fri for å jobbe på det jordomseilende, meget eksklusive cruiseskipet Sagafjord. På Sagafjord var han løpegutt og pikkolo, og gikk hele dagen i smoking-jakke og hvit bukse. Han hadde bare to fridager i løpet av hele året, men elsket turen og alle opplevelsene den ga. Gjestene var styrtrike amerikanere. Én av dem hadde hele to togvogner med bagasje. Amerikanerne tipset svært godt: på én dag kunne Arild og lugarkompisene få like mye i tips som de tjente i månedslønn - og pengene ble brukt godt. Når arbeidsdagen var over, dro de på flotte hoteller i New York og koste seg med god mat og drikke. I Puerto Rico leide de et fly og fløy over hele øya, før de dro på Hilton for å nyte luksuslivet. På Påskeøya leide de hester for å ri over til de enorme steinfigurene, og i Sør-Afrika fikk de oppleve nærkontakt med eksotiske ville dyr. Stor dramatikk ble det også, da de havnet midt i skuddlinjen i revolusjonen i Panama City. For å unnslippe kulene, måtte de gjemme seg under biler og oppe på hustak. Etter året på Sagafjord fortsatte han studiene og ble deretter kontorsjef i Sjøfartsdirektoratet, en nyopprettet stilling som var spesielt aktuell for Arild som hadde vært i utenriksfart. Der var han til han ble mangeårig budsjettsjef for Oslo Lysverker, og da Oslo Lysverker etter hvert etablerte kraftselskapet OBT Kraft, ble Arild Norges første kraftanalytiker. Arild elsket fjellene og klatret i mange år. Sammen med gode klatrevenner har han besteget vanskelige topper som Stetind, Store Skagastølstind, Mont Blanc, flere fjell i Dolomittene og i Sør-Amerika. Han var også del av Norsk redningstjeneste, og reddet flere fallskjermhoppere som hadde satt seg fast i fjellveggen. Han elsket også å gå på ski, og i 1981 var han med på den ultimate skituren, en ekspedisjon over Grønlandsisen, med sin bror Kjell og finnene Pentti Kronqvist og Seppo Salomäki. Turen ble utført uten hunder og motoriserte hjelpemidler, og satte dem på mange harde prøver – som arktiske snøstormer og bitende kulde ned til minus 45 grader. De nådde vestkysten etter bare 26 dager, og ekspedisjonen ble en nasjonal begivenhet – og en veldig viktig del av Arild sitt liv, som også styrket hans gode bånd til sin bror Kjell. Senere delte Arild en annen stor opplevelse med Kjell, da de klatret sammen i Peru og utforsket Machu Picchu. Han trivdes også godt på sykkelen og syklet Trondheim-Oslo mens han jobbet for Oslo Lysverker. Låst inne i en gruppe av proffe syklister, kom hastigheten opp over 80km på vei ned de legendariske Brøttumsbakkene, en opplevelse han var glad han kom helskinnet ut av. Arild beholdt familiehytta på Savalen hele livet og tilbragte mye god tid der, både alene og med gode venner. Storesøster Tove bygde etter hvert en egen hytte i nærheten, og Arild brukte mye tid sammen henne, mannen og barna der. Han fikk ikke egne barn, men hadde to nevøer og nieser, som han var en snill og morsom onkel for. Arild var lun og munter, og godt likt av de fleste. Han hadde mange venner gjennom hele livet, som han tok godt vare på – og som betød veldig mye for ham. Arilds siste år ble ikke så gode som han hadde fortjent, på grunn av sviktende helse. På begynnelsen av 2000-tallet får han operert inn en pacemaker. Etter dette levde han dobbelt så lenge som legene anslo, men livet ble stadig tyngre. Heldigvis hadde han sterke støttespillere. Han forlot familieleiligheten på Dobloug-løkka, og slo seg ned i en ny tilværelse på Fornebu, omgitt av sine nære venner, som han hadde stor glede av til siste slutt. Arild vil bli husket som en eventyrer og en villmarksmann, en dyktig og glad mann, en veldig god venn og en god onkel.