Herdis Teksdal

Tusen takk til alle dere som hadde mulighet til å være med i bisettelsen av Herdis mandag 24 mars. En stor takk til alle som har sendt kondolanser, blomster, skrevet minneord, tent lys, og donert gave til Parkinssonforbundet i forbindelse med min kjære kones bortgang. Jeg takker også spesielt min svigersønn, John, som sang og spilte så pent i bisettelsen. Hvil i fred kjære kone 🌹💔

Min kjære nydelige mamma. Du forsvant fra oss så alt for tidlig. Du var min støtte, rådgiver og anker i livet. Du var rå, sterk, spontan, gæren, snill, omtenksom, selvoppofrende og gavmild. Du satte alle andre foran deg selv. Det var fantastiske turer. Det var sene kvelder med gode samtaler med en varm kopp te i fanget. Det var telefoner som alltid ble tatt når man trengte noen og snakke med og gode råd. Og du var Taxi 3; det var aldri noe problem å ringe deg midt på natten når man hadde tatt noen dumme valg og var for full til å komme seg hjem på egenhand, og om man var sammen med andre så var de også velkommen inn i bilen enten å bli kjørt hjem eller å bli huset på kjellerstuegulvet hjemme hos deg og pappa. Jeg er så takknemlig for alle disse stundene. Du ble rammet av en forferdelig og ubarmhjertig sykdom som gradvis spiste opp kreftene dine. Du fortsatte å sette seg selv i baksetet og stilte opp for alle rundt deg selv om kreftene gradvis forsvant. Tilslutt måtte jobb og tjenester legges til side. Du kjempet hver dag og hvert minutt imot sykdommen som tok deg fra oss. Men nå fortjener du hvile. Du har gjort ditt og selv om det er vondt så er jeg så glad for at du nå ikke lenger kjenner på smerte, er bekymret eller er redd. Tusen takk for livet! Du overtalte pappa til å få et siste barn. Du lovte at det skulle bli en liten jente. Du sto opp for meg når jeg hadde det tungt. Det var ofte deg og meg mot pappa så jeg skulle få viljen min fordi du hadde så stor tro på at jeg ville nå langt og få til mye. Du pushet meg til å få gode karakterer, trøstet meg når jeg stresset som mest, og gråt stolte tårer når jeg nådde målene mine. Den reisen er enda ikke over, og jeg skulle ønske du fikk sett mer av den. Selv på slutten, da du kun hadde noen få krefter igjen til å skrive på tastaturet, skrev du; hvordan går det på jobben? Og jeg delte de rare og ekle tingene som jeg gjør på jobben og du fulgte oppmerksomt med. Jeg er ikke alene mamma, jeg skal dele veien videre med John-Magnus, pappa og alle de andre fantastiaske personene jeg har i livet mitt. Selv om jeg vet at jeg kommer til å klare meg videre så er sorgen likevel stor. Derfor klarer jeg ikke annet enn å sitere min favorittsanger, Taylor Swift, når hun skrev følgende i sangen om sin syke mor; «And I hate to make this all about me. But who am I supposed to talk to? What am I supposed to do if theres no you?» Takk for alt mamma <3

Ditt minn vil alltid leve blant oss